HELSENORGE
Kreftavdelinga

Livmorhalskreft

Livmorhalskreft (cancer cervix) på eit tidleg stadium gir ofte ingen symptom, og blir som regel oppdaga når det blir tatt rutinemessig celleprøve frå livmorhalsen. Hos mange blir sjukdommen oppdaga tidleg, og i slike tilfelle er det gode moglegheiter for å bli frisk. Livmorhalskreft heng ofte saman med infeksjon med HPV-viruset. Livmorhalskreft blir primært behandla med operasjon, strålebehandling eller cellegift.

Innleiing

Mistanke om livmorhalskreft oppstår ved følgande symptom:

  • Blødingsforstyrringar
  • Bløding etter samleie
  • Underlivssmerter og / eller blodig utflod
  • Synlege suspekte forandringar på livmorhalsen

Legen tilviser deg først til utgreiing. Årsaka til dette er at du har eit eller fleire av symptoma, eller at det er utført undersøkingar som gir mistanke om at det kan vere ein kreftsjukdom.

Tilvising og vurdering

Når fastlegen har grunn til mistanke om kreft skal du bli tilvist direkte til eit pakkeforløp for kreft. Eit pakkeforløp er eit standardisert pasientforløp som beskriv organiseringa av utgreiing og behandling, kommunikasjon/dialog med deg og dine pårørande, samt ansvarsplassering og konkrete forløpstider.

Pasientinformasjon om pakkeforløp (helsedirektoratet.no)

Forløpskoordinatoren sørgjer for å setje opp timane du skal ha i utgreiinga.

Utgreiing

I løpet av dette tidsrommet blir det gjort undersøkingar av deg for å avklare om du har kreft eller ikkje.

Kva undersøkingar som blir gjort vil variere, og vere avhengig av kva undersøkingar som er utført før du kjem til vidare utgreiing. Det blir ofte tatt blodprøver og røntgenundersøkingar som ledd i utgreiinga. Svar på vevsprøve vil gje endeleg diagnose.

Når resultata frå undersøkingane og prøvene er klare, vil det som oftast kunne avklarast om du har kreft eller ikkje. Avgjerd om diagnose blir tatt. Har du ikkje kreft, blir pakkeforløpet avslutta.

Pasientinformasjon - Utgreiing ved mistanke om livmorhalskreft (helsedirektoratet.no).

Undersøkingar som kan vere ein del av di utgreiing

Les meir om Gynekologisk undersøking

Gynekologisk undersøking

Gynekologisk undersøking (GU) er ei undersøking av underlivet hos kvinner. Det blir brukt ved utgreiing av gynekologiske lidingar. Legen vurderer både ytre og indre kjønnsorgan.

  1. Før

    Du må vere avkledd nedantil like før undersøkinga. Du kan ikkje ta livmorhalsprøve/ celleprøve dersom du har menstruasjon.

  2. Under

    Vanlegvis ligg du på ein benk med beina opp, hvilande i ein beinhaldar. For å få oversikt vil legen føre eit instrument inn i skjeden. Instrumentet blir påført glidemiddel for å gjere undersøkinga meir skånsam.

    Avhengig av årsak til undersøkinga kan det samtidig vere nødvendig å ta celle-, vevs-, bakterie- eller virusprøvar. Som eit ledd i undersøkinga vil legen legge eit press over magen samtidig som han/ho undersøker skjeden med 1-2 fingrar. Det kan også vere aktuelt å undersøke endetarmen. Den gynekologiske undersøkinga blir vanlegvis avslutta med vaginal ultralyd.

    I nokre tilfeller må gynekologen gjere ein generell undersøking, og vil ta både røntgen og blodprøvar.

    Undersøkinga gjer i utgangspunktet ikkje vondt. Ved mykje luft i tarmen kan ein likevel oppleve luftsmerter i samband med undersøkinga. Full urinblære kan også gi ubehag ved undersøkinga.

  3. Etter

    Når undersøkinga er ferdig kan du reise heim. Gynekologen dokumenter skriftleg kva undersøkinga viser.

    Resultat av undersøkinga

    I samband med undersøkinga vil du få informasjon frå legen om eventuelle funn. Konklusjon og prøvesvar vert så snart det er klart sendt til legen som tilviste til undersøkinga, for eksempel fastlegen din.

    Ved akutte tilstandar vil det bli gitt eit foreløpig svar like etter undersøkinga.

Gå til Gynekologisk undersøking

Les meir om CT

CT

CT er ei røntgenundersøking der vi tar tverrsnittbilete av aktuelle område i kroppen. 
CT-undersøking er nyttig for å:
  • undersøke blødningar, aneurismer (utposninger på blodkar), hjernesvulstar og hjerneskader
  • oppdage svulstar og andre prosesser i heile kroppen
  • vurdere om kreftbehandling verkar
  • avklare infeksjonar og betennelsestilstandar
  • vurdere organskadar etter skader (traumer)
  • vurdere tilstandar i muskel og skjelett
  • ta vevsprøve (biopsi)
CT-undersøkelser har ulike namn avhengig av kva del av kroppen som skal undersøkast.
I kvart enkelt tilfelle vurderer vi om det er behov for å setje røntgenkontrast intravenøst.
  1. Før

    Nokre CT-undersøkingar kan innebere førebuingar som blodprøvetaking eller faste/tarmtømming. Forberedelsene varierer ut fra hva som skal undersøkes. Informasjon om hvordan du skal forberede deg til undersøkelsen vil du få i innkallingsbrev eller ved avdelingen når timen blir avtalt. Gje beskjed til legen som tilviser deg dersom du har forhøya stoffskifte, eller om du tidlegare har hatt reaksjoner på intravenøs kontrast, som har krevd behandling.
    CT blir vanlegvis ikkje brukt ved graviditet. Er du gravid må du kontakte tilvisande lege og opplyse om dette i god tid før undersøkinga. 
    Amming
    Overgang av kontrastmiddel til morsmelk er minimal, og du kan ta CT selv om du ammer.
    Førebuing på sjukehuset
    Metallgjenstandar som knappar, glidelås, belte og liknande må takast vekk frå området som skal undersøkast. Dette for å sikre best mogleg kvalitet i bileta.
    CT med intravenøs kontrastvæske
    I nokre tilfelle må vi setje kontrast i blodårene, men dette er avhengig av kva ein skal sjå etter på bileta.
    Dersom du skal ha kontrast i åra, får du eit plastrør (kanyle) lagt inn i ei blodåre. Du vil på førehand bli spurt om du har hatt reaksjonar på kontrastmiddel tidlegare, og enkelte andre risikofaktorar.

  2. Under

    Korleis undersøkinga blir utført vil variere ut fra kva som skal undersøkast. 
    Som regel tar undersøkinga mellom 10 - 30 minutt. Sjølve bilettakinga tek berre nokre få minutt.
    Under undersøkinga ligg du på ein motorisert benk, som forflyttar deg gjennom den korte opninga av CT-maskina. Når bileta blir tatt beveger benken på seg. Det er heilt avgjerande for biletkvaliteten at du ligg i ro under heile undersøkinga. Ved nokre undersøkingar blir du bedt om å halde pusten i nokre sekund når bileta blir tatt. Dette for å unngå unødige bevegelsar i lunge- og mageregionen. Undersøkinga er smertefri.
    Personalet går ut av undersøkingsrommet når bileta blir tatt. Dei kan sjå deg gjennom eit vindauge, og høyre deg gjennom ein mikrofon i maskina.
    CT med intravenøs kontrastvæske
    Når kontrasten passerer gjennom organa i kroppen, blir det tatt bilete i serie av dei ulike organa. Når kontrastvæska blir gitt er det vanleg å få ei varmekjensle i kroppen, men denne kjensla forsvinn etter kort tid.

  3. Etter

    Ved CT-undersøking der kontrast er gitt intravenøst, ber vi deg vente på avdelinga i 30 minutt etter at kontrasten blei sett inn. Vi tar ut venekanylen etter ventetida.
    Resultat av undersøkinga
    Bileta blir granska av ein røntgenlege (overlege) som lagar ein skriftleg rapport av kva bileta viser. Rapporten blir sendt legen som tilviste deg. Bileta og rapporten blir lagra i datasystemet vårt. 

Ver merksam

Normalt sett er det ingen risikoforhold forbundet med denne undersøkelsen. CT-undersøkelsen innebærer røntgenstråler og undersøkelsene skal være tilpasset slik at stråledosen er så lav som mulig.
CT med kontrast
I svært sjeldne tilfelle kan enkelte få eit kløande utslett på kroppen opptil ei veke etter å ha fått kontrast. Kjøp i så tilfelle reseptfri allergimedisin, evt. kontakt fastlege.
Røntgenkontrast gir svært sjeldan alvorlege allergiliknande reaksjonar.  

Gå til CT

Les meir om MR undersøking

MR undersøking

Ved MR-undersøking ligg du i eit magnetfelt, mens MR-maskina lager bilete ved hjelp av radiobølger. MR-undersøking inneber ingen form for røntgenstråling.

MR-undersøking gir spesielt god framstilling av forandringar i muskulatur, bindevev og sentralnervesystemet. I tillegg kan MR framstille sjukdomsforandringar i skjelettet, hjartet, bryst, blodårer, urinvegar og bukorgan, inklusiv tarmsystemet.

  1. Før

    På grunn av det sterke magnetfeltet må sjukehuset eller tilvisande lege på førehand vite om du:

    • har pacemaker
    • har høyreapparat
    • har klips på blodkar i hovudet
    • har metallsplint i øye
    • er gravid
    • har anna innoperert metall i kroppen og elektronikk
    Sjekkliste: Dette må bli fjerna før undersøkinga:
    • Klokker, bank- og kredittkort. Desse kan bli øydelagt av magnetfeltet.
    • Metallgjenstandar som briller, kulepennar, nøklar, hårnåler og smykke. Desse kan bli trekt inn mot apparatet i stor fart.
    • Høyreapparat. Det kan bli påverka av magnetfeltet.
    • Tannprotesar. Dei kan forstyrre i bileta og lause tannprotesar må bli tatt ut om du skal undersøke hovudet/halsområdet.
    • Augesminke. Den kan innehalde små delar av metall som kan forstyrre bileta.
    Dersom du bruker medisinar kan du ta dei på vanleg måte.
    MR-undersøking og bruk av kontrastmiddel
    I nokre tilfelle må vi sette kontrastvæske i blodet. Du får eit tynt plastrør (venekanyle) lagt inn ei blodåre. Dersom det er aktuelt å gi deg kontrastvæske i forbindelse med undersøkinga vil legen din bestille nyrefunksjonsprøve (blodprøve) som du må ta før MR-timen. Er dette tilfelle for deg vil det stå i innkallingsbrevet ditt. MR-kontrast gir sjeldan biverknadar i form av allergiliknande reaksjonar.
    Har du klaustrofobi?
    Sjølv med litt klaustrofobi klarer dei aller fleste å gjennomføre undersøkinga. Du bør ta kontakt med avdelinga dersom du trur dette kan bli eit problem for deg. Vi har ulike måtar vi kan hjelpe deg på. Dersom du har vondt for å liggje og/eller trenger hjelp til å slappe av, må du be fastlegen om smertestillande/avslappande medikament i forkant av undersøkinga.
    Amming
    Overgang av kontrastmiddel til morsmjølk er minimal, og du kan ta MR sjølv om du ammer.

  2. Under

    Under undersøkinga ligg du på eit bord som blir ført inn i ei rørforma maskin som er open i begge endar. Avhengig av kva område på kroppen som skal undersøkast ligg du med hovudet eller beina først.

    Mens fotograferinga skjer høyrer du ein rekke bankelyder i maskinen. Du får øyreproppar eller øyreklokker som dempar bankelyden. Det er viktig å ligge stille mens denne bankinga pågår.

    Føler du behov for å ha med pårørande, kan dei sitte inne med deg mens undersøkinga går føre seg.

    Skal du undersøke bekkenorgana, kan det vere nødvendig å sette ei sprøyte med eit stoff som får tarmen til å slutte å røre seg ei lita stund. Tarmrørsler kan elles gi forstyrringar i bileta.

    Undersøkingstida varierer frå 15 minutt til 1 1/2 time, avhengig av kva område som skal undersøkast og kor mange bilete ein skal ta.

    Gjer det vondt?

    Undersøkinga gjer ikkje vondt i seg sjølv, men det kan vere vanskeleg å ligge stille. Det er derfor viktig å finne ei stilling som er komfortabel. Dersom du har vondt for å ligge og/eller treng hjelp til å slappe av, må du be fastlegen om smertestillande/avslappande medikament i forkant av undersøkinga.

    Man kan oppleve å bli varm under undersøkinga. Dette er ikkje vondt eller farleg. Denne følelsen gir seg når undersøkinga er over.

    Ved ein del undersøkingar er det nødvendig å gi kontrastvæske i ei blodåre i armen for at organ eller blodårer skal kome godt fram på bileta. Forutan eit stikk i armen, gir dette vanlegvis ikkje noko ubehag.

  3. Etter

    Er du innlagt på sjukehuset kjem du tilbake til avdelinga. Dersom du har fått kontrastvæske, må du vente til det har gått 30 minutt. Ellers kan du reise hjem når du er ferdig. Har du brukt avslappande medikament bør du ikkje køyre bil sjølve.

    Resultatet av undersøkinga
    Bileta blir granska av ein radiolog (overlege) som lager ein skriftleg rapport av kva bileta viser. Rapporten blir sendt til legen som tilviste deg. Bileta og rapporten blir lagra i datasystemet vårt.

Ver merksam

MR-undersøking og bruk av kontrastmiddel

For pasientar med sterkt redusert nyrefunksjon kan det oppstå alvorlege biverknader etter bruk av MR- kontrastmiddel.Det blir tatt særlege omsyn til denne pasientgruppa. MR-kontrastmiddel kan ein gi der det er nødvendig å påvise sjukdomtilstandar, etter nøye medisinsk vurdering.

Dersom det er aktuelt å gi deg kontrast i forbindelse med undersøkinga vil det i nokre tilfelle vere behov for å avklare nyrefunksjon ved hjelp av ein blodprøve. Er dette tilfelle for deg vil det stå i innkallingsbrevet ditt.

Gå til MR undersøking

I enkelte tilfelle vil det også vere nødvendig å gjere ein PET-CT-undersøking, ei bildeundersøking med sporstoff.

I tillegg blir det gjort ei kartlegging av anna sjukdom som får betydning for gjennomføring av behandling. Det kan for eksempel vere undersøking av hjarte/lungefunksjon.

For nokre kvinnar vil undersøkingane avkrefte mistanke om kreft.


​​​Pakkeforløp heim​

Alle pasientar som får ein kreftdiagnose, blir inkludert i Pakkeforløp heim for pasientar med kreft. Gjennom pakkeforløpet skal du som pasient få avdekt dine individuelle behov for tenester og oppfølging utover sjølve kreftbehandlinga.

Les meir på helsenorge.no:

Pakkeforløp heim for kreft (helsenorge.no)​





Behandling

Om du har kreft, planleggjast no kva behandling som er best for deg. Avgjerda om di behandling blir tatt i samråd med deg, vanlegvis basert på vurdering i eit tverrfagleg team-møte.

Du har rett til å vere med å bestemme og vi avgjer saman med deg. Dette kallast samval. Om det finnast fleir moglegheiter, får du informasjon om fordelar og ulemper ved dei ulike alternativa. Då kan du vurdere desse opp mot kvarandre, ut frå kva som er viktig for deg.
Her er tre spørsmål du kan stille oss:
  1. Kva alternativ har eg?
  2. Kva fordelar og ulemper er moglege ved desse alternativa?
  3. Kor sannsynleg er det at eg vil oppleve nokon av desse?

For pasientar med livmorhalskreft vil som regel behandlinga vere operasjon, cellegift eller strålebehandling åleine eller i kombinasjon.

Kva slags behandling du skal ha, blir bestemt av kva stadium sjukdommen er i og kor stor svulsten er. I nokre få tilfelle blir det tilbydd operasjon, men som oftast får du tilbod om stråling og cellegift samtidig.

Cellegift blir gitt til nokre pasientar når svulsten er stor, og der vi trur han kan reduserast med cellegift - for så å bli fjerna ved operasjon.

Behandling med kirurgi

Kva type kirurgi som blir valt er avhengig av kva sjukdommens stadium, og om du har ønske om barn eller ikkje:

  • Konisering
  • Fjerning av livmor og livmorhalsen (enkel hysterektomi)
  • Fjerning av livmor, livmorhalsen og støttevev omkring, samt øvre del av skjeden (radikal hysterektomi)
  • Fertilitetsbevarande operasjon - fjerning av livmorhals med bevaring av livmor
  • Fjerning av lymfeknutar i bekkenet

Livmorhalskreft som ikkje er i eit tidleg stadium behandlast med strålebehandling. Dette blir då som regel gitt i kombinasjon med cellegift. Når du får cellegift saman med strålebehandling, aukar effekten av strålebehandlinga. Strålebehandlinga blir vanlegvis gitt først som «vanleg utvendig stråling», deretter gir ein gjerne 4 dosar med innvendig stråling, brachyterapi.

Les meir om Cellegiftbehandling

Cellegiftbehandling

Cellegift, også kalla kjemoterapi eller cytostatika, er medisinar som brukast for å behandle sjølve kreftsjukdommen. Cellegift øydelegg kreftcellene. Også friske celler blir skada, derfor opplever mange ulike biverknadar av cellegift.

Målet med cellegiftbehandlinga avheng av sjukdommens stadium:

  • Kurativ behandling har som mål å kurere sjukdommen
  • Livsforlengande behandling har som mål å forlenge livet
  • Symptomlindrande behandling har som mål å lindre plagsame symptom
Kor lenge og kor mykje vi skal behandle sjølve kreftsjukdommen, er ofte ei vurdering. Dine ønske og kunnskap om sjukdommen er vesentleg å ta omsyn til. Allmenntilstanden din har stor betydning for kva behandling du bør få. Nokre gangar må vi starte behandlinga for å sjå korleis den virker på deg og kreftsjukdommen. Informasjon frå deg og dine pårørande, samt dialog mellom deg og legen, er avgjerande når vi skal planlegge, starte og avslutte den vidare behandlinga. Du får informasjon om kva som er hensikta med behandlinga som blir tilbydd.
  1. Før

    Før kuren startar må du ta blodprøvar. Dette gjer du oftast same dag eller dagen før. Ved enkelte typar cellegiftkurar skal du også ta EKG før første kur.

    Vi anbefaler å ete eit lett måltid før cellegiftbehandlinga.

  2. Under

    Vanlegvis får ein cellegiftkurane intravenøst, det vil seie gjennom ei blodåre. Ved utvalte kreftsjukdommar kan cellegift også setjast direkte i urinblæra eller i ryggmargsholrommet. Cellegift som tablettar eller kapslar svelgast heile med rikeleg drikke. Varigheita av ei cellegiftbehandling kan variere frå nokre minutt til fleire dagar. Intervallet mellom kurane er vanlegvis ei til fire veker.

    Ein cellegiftkur kan bestå av ulike typar cellegift som ein får fortløpande etter kvarandre. Nokre kurar krev innlegging på sengepost, men ofte kan ein få ein slik kur på poliklinikkane.

  3. Etter

    I samband med cellegiftbehandling er det viktig med god hygiene, fordi nedbrytingsprodukta blir skylt ut gjennom slimhinner, urin, avføring og oppkast. Dette gjeld særleg det første døgnet etter avslutta kur. Her følger nokre generelle råd:

    • Vask hendene godt med varmt vatn og såpe etter toalettbesøk

    • Bruk papir for å tørke opp eventuelt søl, vask deretter med vatn og såpe

    • Kast bind og bleier i ein eigen plastpose

    • Vask klede og sengeklede som blir tilsølt med ein gong

    • Ved seksuell kontakt bør ein bruke kondom

    Ved å følge desse forholdsreglane kan du trygt vere i lag med andre akkurat som før – også barn og gravide. Nærkontakt med personar som har symptom på infeksjonssjukdom bør ein derimot unngå.

    Ernæring under cellegiftbehandling

    Behandling med cellegift kan gi dårleg matlyst. Dersom du har vedvarande nedsett matlyst over fleire dagar er det viktig at du kontaktar sjukepleiaren din eller ein annan kontaktperson på sjukehuset. Det er viktig at du drikk godt, minimum to liter væske dagleg. Dette fordi mange cellegifttypar og deira nedbrytingsprodukt blir skylt ut med urinen. Rikeleg inntak av væske kan òg førebygge kvalme.

    Energirike drikker og vatn er bra. Når det gjeld mat, er det ofte lettare å få i seg kald enn varm mat, salt mat i staden for søt mat og flytande i staden for fast. For eksempel kan salat og brød, eggerøre og røykalaks eller tomatsuppe smake godt.

    Det kan også vere lurt å spe på med næringsrike mellommåltid, som ost, tørka frukt, nøtter og næringsrik drikke. Det finst ulike typar næringsdrikke som du kan få på resept eller kjøpe på apoteket. Du kan også tilsetje næringspulver i matlaginga. Sjå også eigne brosjyrar for meir informasjon om ernæring.Forsøk å lage appetittvekkande og innbydande måltid, men ver oppmerksam på at cellegiftbehandling ofte fører til at maten smakar annleis enn før.

    Biverknader og komplikasjonar

    Cellegiftbehandling gir ofte fleire biverknader fordi behandlinga også påverkar dei normale cellene i kroppen. Intensiteten og varigheita av biverknadene avheng av type cellegiftkur og varierer frå person til person.

    Auka risiko for infeksjonar

    Dei fleste cellegiftkurane gir nedsett beinmargsproduksjon av raude og kvite blodlekamar (celler), samt blodplater. Talet på kvite blodlekamar minkar etter behandlinga. Dette oppstår oftast fem til 15 dagar etter kuren og er avhengig av kva slags kur du har fått. I denne fasen er ein ekstra utsett for infeksjonar. Unngå difor nærkontakt med menneske som tydeleg har symptom og teikn på infeksjon. Cellegiftbehandlinga kan redusere nivået av blodplater, som kan medføre auka blødingsfare. Etter langvarig behandling kan også produksjonen av raude blodlekamar bli redusert, og blodoverføring kan vere aktuelt.

    Alle desse biverknadene som påverkar beinmargen er forbigåande og det er ingen praktiske ting du kan gjere for å betre denne tilstanden. I utvalte tilfelle er det aktuelt å gi medisinar som stimulerer produksjonen av kvite blodceller.

    Kvalme og brekningar

    Fleire cellegiftkurar kan gi kvalme og brekningar. Ubehaget kjem ofte nokre timar etter avslutta behandling og kan vare i eitt til fire døgn etter siste behandlingsdag. Dei siste åra har vi fått veldig effektive kvalmestillande medikament mot kvalme som skuldast cellegift. Det er derfor svært viktig at du tar slike medikament som er føreskrive av legen din på sjukehuset. Psykiske faktorar som stress og angst kan også påverke opplevinga av kvalme. Berre tanken på neste kur kan vere nok til å utløyse brekningar hos enkelte.

    Slappheit

    Slappheit er ein vanleg biverknad av cellegiftbehandling dei første eitt til tre døgna. Slappheita går gradvis over dei neste dagane.

    Håravfall

    Nokre cellegiftkurar kan føre til at ein heilt eller delvis misser håret på hovudet og at kroppshår blir tynna ut. Dette skjer vanlegvis etter ein til to kurar. Håret kjem gradvis tilbake etter avslutta behandling. Trygdekontoret gir økonomisk støtte til parykk og hovudplagg når pasienten har attest frå lege.

    Smerter

    Nokre få cellegifter kan gi kortvarige smerter i armen fordi det oppstår ein irritasjon av blodåreveggen. Andre cellegifter kan skade normalt bindevev og muskulatur dersom cellegift kjem utanfor blodåra.

    Feber

    Enkelte cellegiftkurar gir feber nokre timar etter behandlinga. Dette er ein normal reaksjon, og er ikkje farleg. Det er på den andre side svært viktig å vere oppmerksam på feber som oppstår mellom kurane, då dette kan vere det første teiknet på ein livstruande infeksjon. Ved feber over 38 gradar mellom kurane må lege kontaktast med ein gong.

    Skade på slimhinner

    Fleire cellegifter kan forårsake slimhinnebetennelse i munn og svelg, tarmar, magesekk, urinblære og underlivet hos kvinner. Betennelse i munnslimhinna kan gi smerter ved tygging og svelging av mat og dermed nedsett matlyst. Sår i magesekk og tynntarmens slimhinner kan oppstå. Sårheit i blæreslimhinna kan medføre svie ved urinering, samt hyppig vasslating, og sårheit i skjeden kan gi smerter ved samleie. Det er vanleg at såra lækjer seg sjølve etter nokre dagar og i god tid før påfølgande cellegiftbehandling.

    Påverknad av kjønnskjertlar

    Under behandlinga kan kvinner få uregelmessig menstruasjon, eller den kan stoppe heilt opp. Likevel bør kvinner bruke prevensjon både i behandlingsperioden og i cirka eitt år etter behandling er avslutta, på grunn av risiko for skadar på eggcellene under behandlinga.

    Produksjon av sædceller hos menn blir påverka og dette gjer at befruktningsevna kan bli nedsett. Menn bør også bruke prevensjon for å hindre overføring av skada sædceller til partnaren. Graden og varigheita av nedsett befruktningsevne er først og fremst avhengig av alder. Dess yngre ein er, dess betre er sjansen for å bevare befruktningsevna.

    Skade på nervar

    Det kan oppstå forbigåande skade på små nerveforgreningar, som kan gi ei kjensle av at tær og fingertuppar dovnar bort og er kalde. Slike bivirkverknader forsvinn vanlegvis innan nokre veker til månader etter avslutta behandling. I nokre tilfellar vil du måtte stoppe eller endre på cellegiftsbehandlinga for å unngå varige plagar.

Ver merksam

  • Når du er under cellegiftbehandling kan du vere ekstra utsett for infeksjonar. Unngå derfor nærkontakt med menneske som openbart har symptom og teikn på infeksjonar.
  • Ved feber over 38 grader mellom cellegiftkurane må du kontakte lege umiddelbart.

Gå til Cellegiftbehandling

Lindrande behandling

Ved langt komen kreft der sjukdommen ikkje kan lækjast finst det no ei rekkje moglegheiter til både livsforlengande behandling og god symptomførebyggjing og symptomlindring.

Mange pasientar kan leve bra i årevis med kreft som har spreidd seg, og mange døyr av heilt andre årsakar.

Les meir om Lindrande kreftbehandling

Lindrande kreftbehandling

Mange pasientar med livstruande sjukdom har behov for lindrande behandling. Dette kan vere ulike typar medikament, samtalar og praktisk bistand frå ulike helsearbeidarar.

Målet med lindrande behandling (palliasjon eller palliativ behandling) er å gjere livet best mogleg, både for deg og dine pårørande, i alle fasar av ein alvorleg sjukdom. Hovudfokuset er å førebygge og lindre symptom som smerte, kvalme, depresjon, åndelege/eksistensielle utfordringar og andre plager som alvorleg sjuke kan oppleve.

Lindrande behandling skal vere eit tilbod til alle som treng det, uavhengig av diagnose, prognose og bustad. Den enkelte helsearbeidaren kan gi god hjelp, men ofte vil personar med ulik yrkesbakgrunn samarbeide for å gi deg og dine pårørande best mogleg behandling og oppfølging. Eit godt samarbeid mellom helsearbeidarane ved sjukehuset og i kommunen er sentralt.

Pasientar med behov for lindrande behandling kan vere svært forskjellige. I ein tidleg fase kan nokre kan vere fullt arbeidsføre trass i ein sjukdom som ikkje kan kurerast. I ein seinare fase kan ein vere sterkt hjelpetrengande.

I dag utgjer kreftpasientar den største delen av dei som får spesialisert lindrande behandling i Noreg, men også til dømes pasientar med alvorleg hjarte- og karsjukdom, kroniske lungesjukdommar og nevrologiske sjukdommar kan ha behov for lindrande behandling. Moderne kreftbehandling gjer at fleire pasientar lever lenger med sjukdommen. Nesten alle kreftpasientar treng kvalifisert behandling for lindring av smerter og/eller andre plagsame symptom dei siste månadene i livet. I tillegg vil pasientar som lever lenge med ein kreftsjukdom ha behov for lindrande behandling og omsorg i delar av sjukdomsforløpet.

Ofte må vi vurdere kor lenge og kor mykje vi skal behandle ein kreftsjukdom. Ditt ønske og kunnskap om sjukdommen er vesentleg å ta omsyn til. Allmenntilstanden din har stor betydning for kva behandling du bør ha. Nokre gongar må vi starte ein behandling for å sjå korleis den verkar på pasienten og på kreftsjukdommen. Når vi skal planlegge, starte og avslutte kreftbehandlinga er vi avhengig av informasjon frå deg og dine pårørande, i tillegg til du har ein god dialog med legen. Du skal få informasjon om kva som er hensikta med behandlinga du får tilbud om.

Tverrfagleg samarbeid

Mange ulike yrkesgrupper samarbeider for å gi deg og dine pårørande best mogleg behandling og oppfølging. Under finn du ein del tilbod som er lista opp. Tilgjegelegheita av desse vil variere frå sjukehus til sjukehus, og du vil få informasjon frå legen din om kva du kan nytte.

Legar og sjukepleiarar ved sjukehuset

Legar og sjukepleiarar har ansvaret for den medisinske behandlinga ved sjukehuset, inkludert lindrande behandling. Samarbeid med andre yrkesgrupper og/eller palliativt team er ofte nødvendig, men personalet på sengeposten eller poliklinikken har hovudansvaret når du er på sjukehuset.

Fastlegen og sjukepleiarar i kommunen

Fastlegen har ansvaret for medisinsk oppfølging når du er heime. Både du, pårørande og spesialisthelsetenesta bør halde kontakta med fastlegen gjennom heile sjukdomsforløpet. Du finn informasjon om fastlegeordninga på www.helfo.no

Sjukepleiarane i kommunen har i lag med fastlegen ansvar for pleie og omsorg, både i heimetenesta og på sjukeheim. I lag med fastlegen koordinerer dei også kontakt med anna helsepersonell i kommunehelsetenesta.

Fysioterapeut

Alvorleg sjukdom kan føre med seg ulike utfordringar og plager. Fysioterapeuten kan mellom anna hjelpe med funksjonstrening, symptomlindring, tilrettelegging og meistring av ein endra kvardag.

Ergoterapeut

Alvorleg sjukdom kan gi utfordringar med meistring av daglege aktivitetar. Ergoterapeuten kan bidra med trening, tilpassing eller tilrettelegging av daglege aktivitetar, samt formidling av hjelpemiddel.

Klinisk ernæringsfysiolog

Mat kan vere ei utfordring ved alvorleg sjukdom. Ein klinisk ernæringsfysiolog kan hjelpe deg med å få tilpassa kosthaldet til din situasjon.

Sosionom

Ein sosionom kan hjelpe deg og dine pårørande med dei sosiale- og økonomiske konsekvensane av alvorleg sjukdom. Sosionomen kan bistå med samtalar om følelsesmessige reaksjonar og endringar som sjukdom kan føre med seg både for familien og livssituasjonen. Sosionomen gir deg informasjon, råd og rettleiing om ulike rettar og støtteordningar. De kan også få hjelp til å fylle ut søknader.

Prest/diakon

Prestar og diakonar som jobbar i helsevesenet har spesialkompetanse. Dei kan tilkallast viss du eller dine pårørande har behov for å snakke med nokon om det å ha ein alvorleg sjukdom. Det er alltid du/pårørande som bestemmer temaet for samtalen. Dette kan for eksempel vere åndelege eller eksistensielle spørsmål rundt sorg og krise, personlege eller familiære problem. Sjukehuspresten eller diakon har lang erfaring med å snakke med menneske i sorg og krise. Dei kan også utføre kyrkjelege handlingar. Det er også mogleg å bli satt i kontakt med representantar frå andre trus- og livssynssamfunn.

Psykolog

Psykologar kan hjelpe deg og dine pårørande med å leve med ein alvorleg sjukdom. Dei kan også vere ei støtte ved store endringar eller kriser, og når pasientar og pårørande kjenner seg usikre, engstelege eller nedstemte, Psykologiske tiltak kan ofte bidra til betre lindring også av fysiske symptom som kvalme, smerter og søvnproblem.

Palliativt team / palliativ eining

Eit palliativt team består av helsearbeidarar som er spesialistar i lindrande behandling. Teamet har medlemmar frå nokre eller alle yrkesgruppene som er nemnt over. Teamet kan hjelpe der det er behov, også heime hos deg eller på den lokale sjukeheimen. I lag med kommunehelsetenesta, deg og dine pårørande legg teamet ein plan for vidare behandling og oppfølging.

Det palliative teamet ser til pasientar på avdelingar i sjukehuset, og på ein del sjukehus har det palliative teamet ansvar for ein eigen sengeavdeling for lindrande behandling. Kommunale sjukeheimar kan også ha slike einingar, eller senger som er haldt av for pasientar som treng lindrande behandling.

Nettverk i kreftomsorg og lindrande behandling

I alle delar av landet, i dei fleste helseføretak og kommunar, finst det nettverk av ressurssjukepleiarar i kreftomsorg og lindrande behandling. Nettverk med fysio- og ergoterapeutar er også tilgjengeleg i fleire fylke.

Ressurspersonane i nettverka har kompetanse og særleg interesse for lindrande behandling. Dei kan gi råd og informasjon om tilgjengelege tilbod og tilrettelegging i heimen. Dei kan også vere gode samtalepartar som kan gi informasjon og rettleiing om biverknader av behandling, og om lindring av symptom.

Individuell plan

Dersom du har behov for tenester frå forskjellige instansar i sjukehus og kommune, har du rett på ein individuell plan med oversikt over dei ulike tenestene og kontaktpersonane dine. Planen skal lagast i lag med deg og dine pårørande, og bør innehalde dine ønske og mål for pleie og behandling. Initiativet til å opprette ein individuell plan kan anten kome frå deg eller frå helsepersonell.

  1. Før

    Du vil ofte, både ved innlegging og poliklinisk time, bli bedt om å svare på spørsmål om behov, ressursar og eventuelle plager du har. Dette kan gi ei god oversikt over symptoma dine, og vere eit godt utgangspunkt for kommunikasjon mellom deg og helsepersonalet. Mange synest det er ein fordel å ha med ein pårørande til timen eller innlegginga.

    Kartlegging av plager

    Det er viktig at du som pasient angir eigne plager (symptom) når vi skal planlegge og vurdere kva som er god behandling for deg.

    Alle pasientar med behov for lindrande behandling bør få informasjon om viktigheita av strukturert kartlegging av plagene (symptom). Noko kartlegging gjer vi ved å fylle ut eit skjema som eit vidare utgangspunkt for samtale med lege eller anna helsepersonell. Kva symptom du har og i kva grad, varierer med sjukdommen, kva fase ein er i og frå pasient til pasient. Grundig kartlegging både før og etter at behandlinga startar, og gjentatte gongar undervegs er derfor viktig.

  2. Under

    Første gong du kjem til ein poliklinikk eller sengepost, får du samtale både med sjukepleiar og lege, og legen undersøker deg.

    Vidare utgreiing og behandling er avhengig av problemstillingane og plagene du har. Plager og symptom som kan oppstå og trenge betre lindring, er for eksempel smerte, kvalme, ernæringsvanskar, forstopping, tung pust og depresjon. Mange ulike faggrupper samarbeider om å gi deg best mogleg behandling. Dine pårørande får også tilbod om samtale. Vi ønsker, og er pålagde, å ha fokus på barn i familiar der ein vaksen er alvorleg sjuk. Er det barn i din familie vil du oppleve at vi stiller deg/dykk ein del spørsmål som handlar om korleis barnet har det.

    Ofte gir vi både medisinar og gjer andre tiltak for å dempe symptoma dine. For kreftpasientar kan det også vere aktuelt med strålebehandling og cellegift. I enkelte tilfelle kan kirurgiske inngrep vere aktuelt.

    Nokre pasientar har behov for ekstra oppfølging og behandling. Denne behandlinga kan bli gitt som dagbehandling på poliklinikk. Dette kan vere blodoverføringar eller annan medisinsk behandling, eller vurdering om du treng innlegging på sjukehus. Dagbehandlinga kan foregå på einerom med både seng og stol for pasientar som skal få gjennomført planlagd behandling, eller som treng hjelp til akutte tilstandar.

  3. Etter

    Sjukehuset samarbeider tett med kommunehelsetenesta. Før du reiser tar vi kontakt med kommunen dersom vi ser det er nødvendig. Ofte blir det laga ein behandlingsplan. Viktig informasjon om kontaktpersonar, telefonnummer og medikament du skal ta, skal vere oppdatert. Nokre gongar kan Individuell plan vere til god hjelp. Denne inneheld kontaktinformasjon, i tillegg til oversikt over dine eigne og pårørande sine ønske og behov.

    Kontrollar og oppfølging

    Kontrollar ved sjukehuset og hos fastlegen blir avtalt etter behov. Sjølv om du har faste kontrollar ved sjukehuset, er det viktig å ha jamleg oppfølging hos fastlegen i tillegg.

    Dersom du er svært svekka, og det er vanskeleg å kome til fastlegen når du er heime, kan fastlegen kome til deg. Du kan også få oppfølging av ressurssjukepleiar eller ein kreftkoordinator i kommunen. Etter avtale med fastlegen, kan også sjukepleiar og lege frå sjukehuset kome til deg. Dette blir vurdert i kvart enkelt tilfelle.

    Viss du får plagar som er vanskelege å handtere heime, kan det vere aktuelt med eit kort opphald på sjukeheim eller på ei spesialisert eining for lindrande behandling. Målsettinga kan vere rehabilitering og trening, justering av symptomlindrande behandling eller tilrettelegging i heimen før heimreise.

    Kommunen, Kreftforeningen og andre organisasjonar har ulike tilbod til pasientar og pårørande, inkludert tilbod til barn og ungdom som er pårørande. Tilsette i Kreftforeningen kan også gi informasjon i skular og barnehagar.

    Heimetid

    Mange pasientar som får lindrande behandling ønsker å vere mest mogleg heime. For å få det til er det viktig med eit godt samarbeid mellom sjukehus, kommunehelsetenesta, pårørande og pasienten sjølv. Svært mange helsearbeidarar har god kunnskap om, og god erfaring med, å ha omsorg for alvorleg sjuke pasientar som bur i eigen heim.

    Pårørande kan få fri frå jobben og få utbetalt pleiepengar frå NAV for å pleie eller vere tilstades for ein slektning i heimen. Denne ordninga kan ein bruke i tilsaman 60 dagar, som kan fordelast over tid og mellom fleire pårørande. Du finn informasjon om ordninga på nav.no

    Når døden nærmar seg

    Når døden nærmar seg hos ein person som er alvorleg sjuk, oppstår det ofte usikkerheit og spørsmål hos pårørande. Helsepersonell kan vere ei god støtte i denne fasen. Å vete kva ein kan forvente og kva som er teikn på at døden er nær, kan helsepersonell ofte svare på. Forløpet ved dødsfall er forskjellig frå person til person. Likevel er det nokre teikn som kan tyde på at døden nærmar seg:

    • Redusert behov for mat og drikke, mangel på appetitt
    • Forandringar i pusten
    • Endra bevisstheit og sosial tilbaketrekking frå livet
    • Sengeliggande med auka søvnbehov
    • Døsigheit

    Også i den siste fasen av livet kan ein oppnå god lindrande behandling hos dei aller fleste, både på sjukehus, på sjukeheim og i eigen heim.

    Heimedød

    Mange pasientar ønsker å dø nærast mogeleg heimen, eller i eigen heim. Det er viktig at eit slikt ønske blir formidla til pårørande og til helsepersonell. I svært mange tilfelle er det mogleg å få til. Eit nært samarbeid mellom pasienten, pårørande og kommunehelsetenesta blir ekstra viktig i denne fasen.

    Sorg

    Den enklaste definisjonen av sorg er reaksjon på tap. Ordet sorg blir mest brukt i samband med at nokon døyr, men både pasient og pårørande kan også sørge over tap av funksjonar, sosialt liv og felles aktivitetar. Mens den pårørande skal miste éitt menneske, skal den sjuke miste alle, og denne sorga begynner før tapet. Både før og etter dødsfall sørger menneske svært forskjellig. Nokre gret mykje, andre gret lite eller ikkje i det heile. Nokre etterlatte søker ro og åleinetid, mens andre kjenner behov for aktivitet og sosialt liv. Det finst ingen mal for kva som er riktig sorg. Når eit familiemedlem døyr, er det vanleg å kjenne seg tom og einsam, og det kan vere krevjande å ha overskot til å kome i gong med meiningsfulle aktivitetar, vere sosial, knytte nye kontaktar, og bygge opp eit liv utan den som er død. Det er ikkje uvanleg å "sjå" og "høyre" den som er død. Jobb eller andre aktivitetar kan for mange gi nødvendig kvile frå dei tunge tankane. Å sjå i album, snakke om den avdøde, le og gråte i lag, er måtar ein kan bearbeide tapet på.

    Naboar og vener har stor betydning for mange, nokre ved å gi praktisk hjelp, andre ved fellesskap eller samtale om sorgen. Som nabo og ven er det viktig å tøre å ta kontakt, bidra praktisk og spørje korleis det går, men la den sørgjande bestemme kva de skal snakke om. Viss ein etterlatt ikkje opplev betring etter eit halvt til eitt år, kan det vere grunn til å oppsøke fastlegen sin og få tilvising til profesjonell hjelp. Tilbod om sorggrupper finst mange stader og ein kan søke opp informasjon på internett eller ta kontakt med for eksempel Kreftforeningen eller Den Norske Kirke.

    Barn og unge i sorg treng trygge vaksne som ser dei, tar vare på dei, snakkar med dei og som prøver å oppretthalde kvardagslivet i størst mogleg grad. Barnehage og skule bør koplast inn slik at barna også får oppfølging der. På same måte som vaksne, bør barn få tilbod om å sjå den døde og delta på eventuell minnestund og gravferd.

    Sorggrupper.no

Gå til Lindrande kreftbehandling

Oppfølging

Etter behandlinga er det vanleg å bli fulgt opp med kontrollar:

  • Første 2 år: Kontroll kvar 3. månad
  • Fra 3. til og med 5. år: Kontroll kvar 6. månad
  • Etter 5 år: Kontroll årleg

Rehabilitering og meistring ved kreftsjukdom

Det finst ei rekkje tilbod som kan vere til hjelp for å kome tilbake til kvardagen under og etter kreftsjukdom. Derfor er det viktig å tenkje rehabilitering og meistring av sjukdommen heilt frå sjukdomsstart og begynnelsen av behandlinga. Målet er å kunne fungere og leve med eller etter kreftsjukdom, med so god livskvalitet som mogleg.

Kontaktinformasjon

Fann du det du leita etter?